ALASKAN MALAMUTE  HISTORIKK

Ved Tove R. Tveiten

For ca 35 000 år siden flyttet mennesker fra Sentral-Asia lenger og lenger nordover til de ekstreme områdene Sibir og Arktis.  De hadde med seg sin jackal-hund (Canis Aureus).  Denne vandringen pågikk over tusener av år.  Forskere tror at eskimostammer vandret fra Sibir over Beringsstredet for ca 4000 år siden.  Den gang var Beringstredet en landtunge.  Folket var jegere og fiskere med høyt utviklet jaktteknikk og utstyr (de utnyttet bl.a vannkraften).

Enkelte forskere mener at jackal-hunden ble krysset med den arktiske ulven (Canis Lupus), og at disse dyrene over århundrer utviklet seg til det som senere blir kalt de nordiske rasene; inkludert bl.a. alaskan malamute, samojed, elghund, islandshund, laika.  Men det finnes også andre eskimoeksperter som forkaster denne ideen i forhold til malamuten.  Det er også spekulert mye på om malamuten er et resultat av innblanding av ulv.  Gamle eskimoer benekter dette, og det finnes ingen beviser for at det har skjedd noen innblanding.

 Eskimoenes tidlige historie og utvikling er mye gjetninger, men arktiske utgravninger har påvist at det har  eksistert en eskimosivilisasjon  så tidlig som nesten 2000 år før Kristus på Cape Krusenstern.  Og det vi vet er at hunden hadde en viktig plass i deres historie.  Det er funnet elfenbensfigurer  som er ca 10-15 000 år gamle av hunder som likner malamuten slik den ser ut i dag.

MALAMUTEN OPPSTÅR

Ordet ALASKA betyr "stort land".  En gruppe eskimoer som bosatte seg på den nordøstlige delen av Seward-halvøya (på nord-vestkysten av Alaska) kalte seg  Mahlemiuter (navnet kommer fra den dialekt som Inupiaq-eskimoene snakket.  Oversatt betyr navnet "innbyggerne av Mahle").  I dag kalles disse folkene  Kuuvangmiut eller Kobuk people. 

Utgangspunktet til malamuten var en stamform av spisshunden som gjennom utvikling og tilpassning førte fram til den hunden en fant i deler av det vestlige Alaska rundt århundreskiftet.

Det er nesten umulig å tenke seg at eskimoene kunne overleve uten hunden.  Det livet som Alaskas eskimoer levde var til stadighet å flytte dit maten var.  Både fiske og jaktmulighetene varierte pga været på de forskjellige kystområdene.  Malamuten  ble brukt både på jakt av sel og isbjørn.  Hovedoppgaven var likevel  å trekke de tunge sledene med alt eskimoene eide fra landsby til landsby.  Eskimoene hadde ikke mange hunder, så det hendte at både kvinnene og barna gikk sammen med hundene og trakk.

Alaskas eskimoer og hundene deres er beskrevet av flere arktiske ekspedisjoner allerede fra 1500-tallet (1577 Martin Frobisher).  Både Vitus Bering (1680 - 1741) og Otto von Kotzebu (1787 - 1846) forteller om eskimofolket, deres perfekte hundesleder og dyktige hunder. 

 Mahlemiutene behandlet hundene sine med stor omsorg og vennlighet, og satte store krav til avlsdyrene.  Hundene ble beskrevet som vennlige og nærmest uslitelige  som fraktdyr.  Det var vanlig at valper og barn  kravlet sammen på gulvet inne i teltene.  Det er sett små barn krabbe fram til diegivende tisper for å ta del i måltidet. 

Malamuten var svært verdifull for eskimoene, og da  den hvite mann kom og ville kjøpe hunder av dem, ville de ikke selge.  Malamutens evne til å til å arbeide under nærmest drepende betingelser, deres hardhet når det gjelder kulde og sult  -  ingen andre enn de polare rasene kan overleve under slike forhold.  

Malamuten er bygd for å kunne trekke tunge lass over lange distanser.  Den holder ikke stor fart, men er nesten uslitelig når det gjelder å arbeide over lang tid.

GULLRUSHET

 Gullrushet i Klondyke rundt 1900 brakte ulike hunder til området, da behovet for slede - og kløvhunder var stort.  Snart var hundene en blanding av både raser og kvalitet.  Man måtte reise mange dager ut av "gull-landet" for å finne hunder av  Alaskas opprinnelige  sledehunder.  

På grunn av Mahlemiutenes  isolasjon, forble hundene deres relativt "rene", men også disse hundene  ble berørt pga den økte  sivilisasjonen.  Etter hvert sto malamuten også i fare for å bli utvannet og miste sitt særpreg.

MALAMUTEN BLIR RASEHUND

 Hvis ikke mennesker som Arthur  Walden og Paul Voelker  i begynnelsen av århundret hadde sikret seg et antall ennå typiske hunder, ville malamutens særpreg og egenskaper gått til grunne.

De brakte med seg "rene" malamuter  fra Alaska til USA. Waldens hunder ble senere overtatt av Eva og Milton Seely (Chinooks kennel) da han reiste tilbake til Alaska.  Seely's startet et program for å avle fram disse hundene som var typiske for hundene funnet  ved nordvest-kysten av Alaska.  Disse hundene ble senere kalt Kotzebue-linjen. Paul Voelker's hunder,  som han tok  med fra Alaska tidlig på 1900-tallet, var fra en litt annen linje, og fikk etter hvert navnet "M'Loot"-linjen etter kennelen hans.

Rasen ble anerkjent av den Amerikanske Kennel klubben i 1935, og samme år ble også den Amerikanske Malamute klubben stiftet, noe Eva  "Short" Seely skal ha æren for.  Det var hennes egen Gripp of Yukon som var den første malamuten som oppnådde utstillingschampionat.

RASEN I NORGE

 De 2 første malamutene som ble importert til Norge i 1974 kom fra kennelen Wakon (USA).  De ble importert av av J.B.Kiønig (kennel Okiluk ) og ble registrert i 1976.  Første kull født i Norge var etter disse 2 (Wakon's Talook Okiluk x Wakon's Noocha Okiluk), og kullet på 9 valper ble registrert senere samme år.  Også kull nr. 2 født i Norge var etter rene Wakonlinjer hvor en tredje importtispe, Wakons Bella Kula Bear (Nina Sørli) ble krysset med Talook Okiluk.  De 8 valpene ble registrert med kennelnavnet Alvaasen, Nina Øverås.

Kort tid etter de 2 første Wakon-hundene ble tispen Tote-Um's Alaska Sno Bird tatt inn fra den amerikanske kennelen Tote-Um av Øivind Moen (kennel Topkok).  Hun ble parret med Wakon’s Talook Okiluk og fikk det tredje kullet født i Norge.  Det var 4 valper i kullet og de er de første registrert under kennelnavnet Topkok som skulle stå sentralt i malamuteavlen i Norge i årene som kom.

Etter hvert kom det flere hunder inn til landet, men de hundene som vi ser igjen på det fleste stamtavler i dag, er  3 av de hundene Øyvind Moen importerte, ved siden av Alaska også  hannene Orm's Dorm's Moose Moose of Tote-Um og Targhee Strawberries Shaman.  Hannen Barrenfield Lord Santana, importert fra Canada  i 1984 av Rune og Inger Lise Larsen har også hatt stor innvirkning på rasen. 

Vi har med jevne mellomrom fått inn "nytt blod" fra flere land; England, Danmark, Belgia, Canada,Tyskland, Nederland, Finland, Italia.  Etter at grensen ble åpnet for hunder fra EØS-land, har det blitt enklere å få inn nye hunder, men vi ser at vi i altfor mange år har avlet på for få linjer, og behovet for nytt blod er stadig stort.